Jeg elsker fotball

Jeg er heldig jeg. For jeg elsker fotball. 

Det er riktignok flere ting jeg elsker. Jeg har en vakker kone, to prinsesser på fire og sju. Jobb, hus, to biler, tilgang til hytte ved den svenske skjærgården og i Telemark. Har alt og egentlig mer enn det jeg trenger. Har til og med en katt. 

Så har jeg to fotballklubber jeg elsker. Mjøndalen, selvsagt, og Aston Villa. Fra Englands nest største by. De rykka faktisk ned forrige sesong. Fra nivå én til to. Samme sesong som Mjøndalen gjorde det samme. Heldige meg. Forskjellen var at Villa rykka ned for første gang på ca 30 år mens det er nesten like lenge siden MIF var på øverste nivå før fjorsesongen. Jeg har fått mye medlidenhet og kommentarer det siste året og en omsorg fra folk som holder med "større klubber" med mer suksess. Men jeg klarer meg. Har selv valgt hvilke lag jeg vil følge og man bytter ikke favorittlag. 

Har blitt 38 nå. Fulgt Villa i 30 år og MIF enda lenger. I 3. Div og Tippeligaen. Mot Seljord og Valdres, Rosenborg og Molde. Turer til England mot Chelsea og Newcastle, Wolverhampton og Fulham. Alle kamper med hver sin sjarm. Begge klubber er gamle storheter med en stolt historie. Draktfarger litt utenom det vanlige men jeg elsker de begge. Ingen av lagene har foreløpig denne sesongen kanskje nok seiere, men mer enn nok uavgjorte. Faktisk flest av alle i sine respektive ligaer. Uavgjort er litt kjedelig. Litt for dårlig betalt. Nesten like dårlig som et tap. Men vi er blitt vant til å bare bite tenna sammen og se frem til neste match med et håp om tre poeng.

Championship og Obosligaen har også inndelt tabellen etter samme oppskrift. To rett opp, en gjeng som rykker ned og fire lag som skal spille kvalik. Blir fornøyd hvis begge mine lag ender på en kvalikplass til opprykk, skuffet hvis det ikke skjer. 

Skjønner ikke hvorfor folk gidder å se på 22 menn som løper etter en ball, hører man ofte. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan la være. Man blir kanskje avhenigig? Jeg syns iallefall det er veldig gøy, men nervepirrende. Får man ikke vært på stadion og sett kampen får man følge den på tv/internett. Men det gjør en samtidig nesten til nervevrak. For lagene mine har en tendens til å slippe inn mål de siste minuttene. Men like gøy igjen neste gang en kamp starter. 

Døtrene mine er også medlemmer av supporterklubben 3050. De vet hvilke lag vi heier på. Søndag kommer Sandnes Ulf på besøk. De ligger tre poeng over oss på tabellen. Vi har som eneste lag i ligaen ikke tapt hjemme denne sesongen. Nå er resten av sesongen opp til oss. Vinner vi de vi trenger, så rykker vi opp igjen. Det er meldt flott vær søndag og det ventes mange mennesker på tribunen. Ser vi like god innsats fra "Alle Gutta" som de viste borte mot serieleder Kristiansund forrige helg, skal gjestene fra Sandnes virkelig få slite. Forrige hjemmekamp scoret MIF hele seks mål!! For en fest det var, og så gøy på tribunen. Det var en av svært få kamper jeg ikke var så nervøs. Deilig. 

Så lenge spillerne kjemper det de kan og alle blør for drakta er jeg fortsatt like glad i og like stolt av mitt hjemsted og mine lag, uansett om de spiller på nivå fire eller én. 

Fotball er lidenskap, jeg elsker fotball! Velkommen til hjemmekamp søndag. 

Harald Mørk, talsmann Supporterklubben 3050

primi sui motori con e-max